Månedens gjenstand:

Madam Meyers Svalgangslykt

Med en høyde på mer enn 60 cm, ruver lykta godt i rommet

Hvordan det var å luske rundt i tussmørke mellom rom og hus, kan vel alle som har vært på hyttetur i den mørke årstida lett erindre. Men på hytta er vi bare i korte tidsrom, og da er vi selvsagt innstilt på utedobesøk i stummende mørke og da selvfølgelig med lommelykt. Det å være mørkredd er ingen skam, for vi vet jo ikke helt hva som er der ute.

Det er da potta kommer inn som et befriende element – vi slipper å gå ut. Undres på om ikke fortidas overtro kan knyttes nært opp mot mørketid, generell uvitenhet om naturlige fenomener og det å føle seg ubeskyttet. Når vi går to hundre år og mer tilbake i tid, var belysning en kostelighet som man ikke brukte i utrengsmål. Vanlig innendørs belysning fikk man ved hjelp av lys fra gruva, tyriflis, tranlamper og talglys, når en måtte ha det tilgjengelig. Stearinlys og parafinlamper kom først i annen halvdel av 1800-tallet og var en herlig nyvinning i denne sammenheng.

Svalgangslykta, som her presenteres, bærer med seg mye historie. Lykta er i barokkstil og har blitt laget en gang sent på 1600- tallet. Lykta har tilhørt ingen ringere enn Madam Abel Margrethe Meyer (1706- 1787), og ble mest sannsynlig benyttet i madammens våningshus på Melen og da selvfølgelig i svalen.

I dag er lykta restaurert og fint plassert i Ranem kirke, noe som passer godt, da hun i sin tid eide denne kirka.

 

Bjørnar Sellæg